I forbindelse med en samtale som ganske nylig fant sted ved Institut Français i Oslo med Théo-Mario Coppola, presenterte han sitt prosjekt for biennalen i Moss for oss. Han har både bidratt og han kuraterer HOUSE OF COMMONS, som er den ellevte utgaven av biennalen «MOMENTUM». Den finner sted fra 12. juni til 10. oktober på Jeløya rett utenfor Moss og i selve Moss by. Med HOUSE OF COMMONS står uttrykket «allmenningen» for første gang i sentrum av en internasjonal og kulturell manifestasjon. I denne samtalen snakket han på nytt om sine ulike engasjement og om flere av sine prosjekter som kurator. Han fortalte oss også om begrep han selv har utmyntet, for eksempel «affektive allmenninger eller fellesskap». Hans kuratorpraksis er preget av refleksjoner rundt ulike estetiske praksiser i samtiden og av et sterkt politisk engasjement.
> Ditt prosjekt for den ellevte utgaven av biennalen MOMENTUM heter HOUSE OF COMMONS. Hvilket perspektiv er det du legger til grunn for uttrykket «allmenningen» innenfor biennalens kontekst?
HOUSE OF COMMONS består av en kollektivutstilling og en samling essays, der begge har som bærende idé at det er nødvendig med en radikal endring i de sosiale, intellektuelle og kunstneriske paradigmene for å kunne bygge en annerledes fremtid.
Det er et prosjekt som skriver seg inn i praksisen knyttet til allmenningens allmengjøring, eller «å gjøre noe allment», det vil si allmenngjøre de regler, prinsipper og ideer som gjelder innenfor et kollektivt og inkluderende liv, langt unna markeder og stater. På engelsk refererer «house of commons» til underhuset i bestemte parlamentariske systemer med to kamre, der uttrykket «allmenningen» inngår i det representative demokratiets nomenklatur og på den måten gir grunnlag for den politiske modellens legitimitet. Tittelen på biennalen innfører en omveltning av den historiske bruken av begrepet.
Allmenningen kan ikke reduseres til ressurser og er i denne sammenhengen noe annet enn de felles goder man har en tendens til å forveksle dem med. Av den grunn kan begrepet anvendes på alle aspekter ved samfunnslivet, og den erfaringen som springer ut av det, har geo-kulturelle ulikheter i rom og tid. Flere steder i verden er forskjellige former for motstand og krav om endring under utvikling på det estetiske praksisfeltet i dag. I en radikal forståelse av begrepet, kan allmenningene tolkes i et anarkistisk og anti-imperialistisk perspektiv.
Med HOUSE OF COMMONS ønsker jeg å ta mangfoldet av samtidens estetiske praksiser i forsvar. Biennalens hovedtemaer er alternative uttrykk for styresett, marginaliserte samfunn og deres krav om å bli hørt, beskyttelsen av økosystemer, samtidshistorien om motstand og stridigheter, personlige fortellinger; alle sammen er de tett forbundet med allmenningsbegrepet. Allmenningene vil si å erfare at eksistensens sammensetning etableres på nytt. Begrepet innebærer at enkelte uttrykk forbys, det representerer et definitivt brudd med alle former for vold og imperialisme og at ideer knyttes til hverandre med særlig vekt på at likevekt og ydmykhet forbindes med mangfoldet av ulike former for kunnskap.
Disse prinsippene har jeg anvendt på prosjektets for-scene og på selve arbeidsprosessen. Det er valg som iblant har fått institusjonelle implikasjoner. For eksempel har jeg fått fjernet den distriktspregede undertittelen fra biennalens navn. Alle de som deltar i HOUSE OF COMMONS behandles likt og uten å skille mellom de forskjellige fagområdene, det gjelder også for selve arbeidsprosessen, visningen av prosjektene deres så vel som monteringen av deltagernes navn og prosjektene deres.
Essaysamlingen inneholder ikke tekster som tolker utstillingen, det er en samling med selvstendige essays. På samme måte som utstillingen, skal de være et slags visningssted og en refleksjon som er gjennomsyret av idealet om allmenningene, det vil si også i det kritiske perspektivet som den enkelte deltager måtte ønske å legge direkte eller indirekte inn i begrepet.
Utstillingen skal presenteres som en slags rundtur på Jeløya og i Moss by. Flere av prosjektene vil bli installert på offentlige steder. Et bestemt dikt av Augusto de Campos vil bli presentert i sentrum av Moss i nærheten av kunstgalleriet der alle papirverkene av Délio Jasse og to filmer av Trinh T. Minh-ha vil bli vist. På selve øya, langs de ulike veiene som forbinder strendene, skogene og stranden, kan man oppleve et annet inngrep in situ av gruppen Kollektivnye Deystviya (Kollektive Aksjoner), paviljonger av S-AR og videoprojeksjoner av Daisuke Kosugi og Siri Hermansen. Blant de prosjektene som stilles ut på Galleri F 15, vil særlig et stort verk av Hannah Ryggen, en foregangsfigur i norsk kunstliv i det tyvende århundre, bli vist. Goutam Ghosh skal vise en videoinstallasjon som han laget i løpet av sine siste måneder i India. Jeg må understreke at de utøverne fra det norske kunstlivet som jeg har invitert, er blitt det på grunn av sin personlige løpebane og ikke fordi de tilhører en bestemt nasjon, og at deres praksis på samme måte som de andres som deltar i biennalen, er karakterisert av en radikal sammenheng i deres kunstneriske og politiske engasjement. I tillegg vil det også bli vist en rekke verk av Renée Green. En ny installasjon av Marinella Senatore, i tillegg til audiovisuelle arkivopptak fra marginaliserte samfunns politiske motstand og engasjement vil også bli presentert. Dette prosjektet er resultatet av en dialog om hennes arbeidsprosess som startet oss imellom for flere år siden.
Å støtte det enkelte prosjekt og gi det de best mulige betingelser gjennom å utvikle en direkte og personlig utveksling underveis i den enkelte kunstners gjennomføring av sitt prosjekt er nettopp å ta i bruk de etiske prinsippene som ligger til grunn for allmenningene.
Vue de l’exposition collective VILLA PAZZA, édition 2018 de la Nuit Blanche, Villa Médicis, Rome, Italie. Arrière plan : Gaëlle Gabillet & Stéphane Villard.
Cliché : Giorgio Benni. Courtoisie de Théo-Mario Coppola.
> Du er en politisk engasjert kurator. Dine undersøkelser og din research dreier rundt flere ulike begreper, praksiser og disipliner. Med HOUSE OF COMMONS utvider du nedslagsfeltet ditt til å gjelde problemstillinger i tilknytning til økologi, hvordan samfunn styres, kjønn, kapitalisme, kolonialisme. Hva slags metodikk ligger til grunn for dine undersøkelser/research?
Det er ikke slik for meg at ideene er på den ene siden og formene på den andre. Estetikk og etikk har en felles etymologisk bakgrunn. Mitt ansvar er å tenke, å skape og utvikle situasjoner som intellektuelt og estetisk sett er uavhengige. Det nødvendiggjør at begreper og ideer settes i omløp og at disipliner og tilnærminger og kritiske evalueringer av metodiske innfallsvinkler settes i forbindelse med hverandre. Å innta en stilling med presisjon og engasjement er en måte å jobbe motstrøms på. Å kuratere er å befinne seg bak på scenen og visualisere, det vil si å argumentere for valgene og deretter velge ut noen til fordel for andre. Min metodologi er dessuten preget av å destruere dominerende språklige uttrykk, det at noen ord foretrekkes fremfor andre, utmyntingen av konsepter, omdanne og overføre uttrykk som stammer fra filosofien og statsvitenskapelige fagområder til det estetiske området.
I dag er ordet «kunst» ekstremt ladet av en ideologisk instrumentalisering og en varetenkning der alt kan selges og kjøpes. Selv foretrekker jeg å bruke uttrykket «moderne estetiske praksiser». Med moderne estetiske praksiser forstår jeg kunstneriske og intellektuelle uttrykk som ikke kan tilbakeføres til en bestemt disiplin, men muliggjør at flere kan kombineres med hverandre, det vil si å tenke uavhengig av disiplinene i og for seg. De kommer til uttrykk i selve prosessen og forvandlingen, og projiseres ut i rom som både er virkelige og mulige. Dette er uttrykk som avdekker kompleksiteter og motsetninger og kan ikke tilbakeføres til en enkelt materialitet, det vil si til objekter som kan telles og klassifiseres fordi de er gitt én gang for alle. Det er også årsaken til at jeg foretrekker uttrykket «praktiker» fremfor «kunstner» eller «tenker», og «deltager» i stedet for «tilskuer» eller «publikum».
Historien om de estetiske praksisene er permanente reformuleringer i en polyfon rom-tid. Referansene og forståelsesmåtene er ikke fastlagt. Med arbeidene til utfordrende praktikere som Mário Pedrosa, Catherine David eller Iftikhar Dadi har denne historien åpnet seg på et område som vanligvis beskrives, men ikke på en tilfredsstillende måte, som «landene i sør» eller «Det globale sør» på den ene siden og som «periferier» på den andre siden. Det er en åpning som har oppstått på grunn av kampen mot usynliggjøringen av praktikerne og for de ikke-dominerende ontologiene Det er innenfor denne intellektuelle og kunstneriske historien min metodologi skriver seg inn.
> Din kuratorpraksis står i en klar sammenheng med utopibegrepet. Vil du si at din fremgangsmåte hovedsakelig skriver seg inn de historiske og filosofiske dynamikkene? Eller er det slik at det er dine personlige og subjektive erfaringer i samtiden som er utgangspunkt for dine refleksjoner?
Selv når de politiske kampene splittes opp, består dominasjonsformene, de transformeres og installeres seg på nytt under andre former. Den ontologiske naturalismen, kolonialismen og kapitalismen har kokt sammen en tankegang som har projisert verden et sted utenfor oss selv, som et flytende og manipulerbart objekt, en slags gjenstand man skal underlegge seg og utnytte.
I stedet for «ødelegge for bedre å undertrykke» stiller jeg opp motsetningen «dekonstruere for å leve bedre». Min kuratorpraksis er knyttet til utopien i det at den omfatter de innfødtes fremtid, dekonstruksjonen av den hetero-patriarkalske kapitalismen, kampen mot alle former for imperialisme, forsvaret av allmenningene, frigjøringen av marginaliserte kropper. Det er vesentlig for meg å støtte alle praktikere hvis arbeid vitner om et oppriktig engasjement og en avvisning av tendenser til konformisme. Jeg har valgt å arbeide sammen med personer hvis prosjekter trenger en spesiell oppfølging og hvis praksis ikke lar seg redusere til objekter eller lettvinte temaer. Jeg mener det er viktig å vise krevende prosjekter for at de skal bli sett.
Utopien som en avvisning av verden slik den fremstår for oss og i det perspektivet der er en dyptgående endring av den er nødvendig, innebærer å begynne med seg selv. Jeg har aldri oppfattet selvet og verden som adskilte elementer. Det finnes ikke personlige og subjektive erfaringer på den ene siden og filosofiske og historiske dynamikker på den andre. Utopibegrepet hører inn under et sosio-estetisk kontinuum. Tanker, politiske ideer og posisjoner, estetiske praksiser sirkulerer og griper inn i hverandre.
Vue de l’exposition collective HOTEL EUROPA: Their Past, Your Present, Our Future, 2019, Open Space of Experimental Art, Tbilissi, Géorgie. Premier plan : Martin Hotter. Arrière plan : Braco Dimitrijević.
Cliché : droits réservés. Courtoisie de Théo-Mario Coppola.
> Hvordan har du forberedt du HOUSE OF COMMONS i et internasjonalt perspektiv nå som mennesker har vært pålagt hjemmekontor og begrenset mulighet for å reise?
Den pandemiske situasjonen bør ikke være et påskudd for å begrense våre friheter. Det er viktig å holde fast ved at det finnes valg, og forsvare en posisjon. For meg er biennalen en slags eksperimentell plattform og en type produksjonsbyrå som betjener de inviterte prosjektene og praktikerne. Innenfor en slik sammenheng mener jeg at den er et arbeidsverktøy, og derfor en mulighet til å knytte bånd med andre partnere i forskjellige land – altså det motsatte av selve ideen om en nasjonal og estetisk avkrok – for å etablere solidariske interaksjoner. Både de individuelle og de kollektive løpebanene er de facto prosesser, sirkulasjoner, bevegelser. Å respektere den enkelte praktikers individualitet er ikke det samme som å avvise denne typen lik essensialisme i utrengsmål eller å fremheve verdien av besynderligheter i gjennomføringen på en særskilt måte.
For å få HOUSE OF COMMONS til å skinne utover dens lokale og nasjonale fysiske tilstedeværelse og unngå å støte på enkelte av de problemene som andre biennaler har møtt, har jeg tenkt på denne versjonen som et slags polyfont sentrum. Jeg har fundert på ulike muligheter for å spre den utenfor Norge, det vil si ved å bestille nye prosjekter for en kollektivutstilling og en essaysamling, og jeg har tatt initiativ til utvekslinger med andre partnere i flere andre land.
Den kollektive utstillingen vil bli vist ved at enkelte praktikere drar til et annet land enn Norge, til et tredje land for å utvikle eller realisere et prosjekt som utstillingen eller det aktuelle landet har bestilt av dem for å lage samproduksjoner etter biennalen og til evenementer utenfor Norge. Jeg er glad for at jeg har fått på plass partnerskapsavtaler med residensprogrammer som for eksempel BAR-prosjektet i Barcelona og SOLARIS i Bourdeaux, og for plattformer som Rome Charter. Jeg har også fått på plass samproduksjoner for Daisuke Kosugis nye film med MOT i Tokyo og med VOLT i Bergen.
Når det gjelder essaysamlingen, vil den bli distribuert internasjonalt under og etter utstillingen. Det vil si at den presenteres samtidig i MOSS og andre steder i verden. I løpet av året vil den også bli presentert i flere andre land.
> Ved hjelp av uttrykket «affektive allmenninger/fellesskap» har du utviklet en idé der enkelte kroppslige eller åndelige fellesskap gjør motstand mot de grunnleggende årsakene til samtidsdominansen. Mener du at disse fellesskapene forsøker å virke gjennom en konsensus, eller motsatt at de redefinerer maktens styrkeforhold?
Med ideen om affektive allmenninger har jeg forsøkt å tenke rundt en helhet av situasjoner som gjør det mulig å erfare og oppleve en solidaritet i mange ulike dimensjoner takket være de felles ressursene og den gjensidige «omtanken» som ligger i målsetningen om å tjene et felleskaps på en god måte over lang tid, og endre forestillingen om hva utveksling er fra profittenkning til en utopisk og opponerende tankegang.
På det estetiske området, har de affektive allmenningene, som jeg mener både representerer en metodologi og en praksis, generert alternative dynamikker i arbeidet med realiseringen av mine utstillinger og prosjekter. Forholdene mellom kurator og praktikere, og mellom praktikerne selv har endret seg. De affektive allmenningene har frigjort estetiske og normative strømninger. De er uttrykk for alle de mulighetene som ligger implisitt i friheten, i opprørsånden og i eksperimenteringen i det felles-værende.
Det var noe jeg opplevd spesielt med VILLA PAZZA i anledning Den hvite natten i Villa Medici i Roma, men også med HOTEL EUROPA som ble gjennomført i Vilnius, Brussel og i Tbilisi.
> Empati er et svært mobilt og effektiv begrep innenfor kunstfeltet. Begrepet brukes i tilknytning til sårbare personer som eldre mennesker, funksjonshemmede, pasienter, familier i sorg, ja selv de døde. Også du tar i bruk dette begrepet innenfor rammen av din kuratorpraksis. Hva slags forhold har du til empatien?
Empati er et begrep som kommenteres flittig og jeg spør meg hvor grensen går for dets potensielle nedslagskraft og spredning. Den endeløse listen over folkemord, kriger, konflikter, problemer innen offentlig helsevesen, de mange formene for rasisme, avvisning og utenforskap gir ikke inntrykk av at det har hatt en reell gjennomslagskraft. Nyliberalismen har beslaglagt «omsorgen» («care» på engelsk) og refordelt den ved hjelp av følelsestom kremmerretorikk.
På de moderne estetiske områdene har det utviklet seg arketypiske miljøer som er opptatt av det samme leksikalske området, men som er blottet for kritiske og politiske perspektiver. Empati, omsorg, og i forlengelsen av det gjestfrihet er derfor blitt tematisert, forslitte munnhell uten tilknytning til det som faktisk foregår i disse prosjektene. Hvem har omsorg for hvem? Hvem tar imot hvem? Hvem befinner seg i en volds- eller maktposisjon? Hvilke sosiale ulikheter er resultatet av disse asymmetriske forholdene og kan disse finne tilbake til en likevekt? Er konsekvensene av dette uunngåelige eller lar de seg reparere?
Å ta tilbake uttrykket «å dra omsorg for», som også ligger implisitt i ordet «kuratere», kan innebære at utestengningsmekanismer ikke videreføres. Jeg er overbevist om at empati representerer et prinsipp som må forsvares, men ikke på bekostning av kommersiell folklore, reklameretorikk og politisk taktikk.
Portrait de Théo-Mario Coppola, 2021. Cliché : droits réservés.
> Hvordan kan kunstfeltene og kulturen bidra til å fornye demokratiets ånd?
Jeg passer meg for ikke å idealisere de såkalte kunst- og kulturfeltene. På den ene siden fordi ikke alle har en kritisk og åpen innstilling, på den andre siden fordi de radikale eksistens- og representasjonsuttrykkene i fellesskap ofte dukker opp før eller uavhengig av dem. Mange institusjoner sliter i dag med pengemangel, de er uvillige til å eksperimentere og er utsatt for populistiske fremstøt.
Kuratorene har behov for uavhengigheten i prosjektene deres er garantert gjennom arbeids- og utstillingsbetingelser med respekt for deres praksis på samme måte som for praktikerne.
Dette kravet om frihet og støtte må i større grad deles og legge til rette for at man kan tenke på nytt rundt måten kunnskapsdelingen og kunnskapsoverføringen legges opp sammen med praktikerne i prosjektet. Jeg håper at de formene for solidaritet som jeg implementerer sammen med mine kolleger i forskjellige land vil gjøre det mulig å styrke dekonstruksjonen av de dominerende modellene.
Det finnes briljante forsøk gjennomført av alternative og visjonære kulturinstitusjoner, som for eksempel Black Mountain College i USA og øy-museet Hombroich i Tyskland. Jeg tenker også på den eksperimentelle skolen Patha-Bhaavan i Shantiniketan i India og på sosiale og kulturelle sentra i Brasil. Lina Bos besøk med Sesc Pompeia i São Paulo styrket meg i min overbevisning om at moderniteten og væren til sammen har hatt og vil fortsette å ha svært sterke uttrykksformer i områder som hverken ligger i Europa eller i Nord-Amerika.
Bortsett fra mulighetene som ligger i de kulturelle institusjonene, mener jeg det er avgjørende viktig å granske utstillinger, bøker, men også praktikernes egen prosjekter. Nærme seg dem som situasjoner som kan være åpne for en samtale, for kunnskapsdeling, en overføring av fortellinger i stedet for demonstrasjoner, skape rom for å gripe det som ikke sies, ikke skrives, som ikke er direkte perseptibelt, men som eksisterer.
Mitt ønske er at det denne utgaven av biennalen nettopp viser et slikt forhold – som er en mulig definisjon av ordet «overgangs-situasjon» og som jeg arbeider med; jeg håper den vil bli mottatt slik.
Bild: Vue de l’île de Jeløya, Moss, Norvège. Cliché : Eivind Lauritzen. Courtoisie de Galleri F 15 et MOMENTUM.
Oversatt av Hanne Herrman.